Beta-suppe

Er smart beta smartere enn annen beta? Kanskje, men ikke bli out-smartet.

Beta er for kapitalforvaltningen hva tyngdekraften er for fysikken. Den forklarer avkastningen. Jo mer beta, jo høyere avkastning.

Eller så sier teorien. For beta er en teori. Tyngdekraften er mer enn en teori. Den er et faktum. Beta fungerer veldig bra i teorien, men ikke så bra i praksis. Stadig flere studier viser at aksjer med høy beta (som betyr høyere risiko) gir en lavere avkastning enn aksjer med lav beta.

Men som akademikerne sier: Det er mulig det fungerer i praksis, men det vil aldri fungere i teorien.

Og der er beta: En nydelig teori med miserabel «track record». Ifølge teorien, som er forklart nærmere her, skal aksjer som  svinger mer i takt med markedet ha en høyere forventet avkastning enn aksjer som svinger mindre i takt med markedet. Det høres ikke rimelig ut: Skal høy risiko gi lav avkastning og motsatt?

Teoretikerne har ikke gitt seg, og har derfor funnet frem til flere «tyngdekrefter». Altså flere betaer. Beta skal representere den risikoen du ikke kan bli kvitt gjennom å spre kapitalen din (legge «eggene i flere kurver»). Siden du har fått høyere avkastning ved å eie for eksempel aksjer i små selskaper i stedet for store, må dette skyldes en risiko du har blitt premiert for å ta. Å investere i henhold til disse «ekstraavkastningene», eller betaene, kan da være smart. Strategien har derfor også blitt kalt for «smart beta», av dem som fant det opp.

Siden oppdagelsen av «vanlig» beta for et halvt århundre siden (den heter fortsatt moderne porteføljeteori), har det kommet forslag til flere faktorer som kan forklare hvorfor visse type aksjer har høyere avkastning enn andre. De mest «populære» (robuste) faktorene er lav prising av den bokførte egenkapitalen («pris/bok»), selskapsstørrelse («small cap») og den senere tids avkastning («momentum»).

Flere faktorer har kommet til og vi har fått en egen gren innen forvaltning kalt faktorinvestering. Det er ikke nytt, men nå begynner massemarkedet å få øynene opp for det. Eller rettere sagt: noen har jobbet for å åpne øynene til massemarkedet.

Faktorinvestering er, i sin reneste form, en passiv forvaltningsstrategi, som innebærer at kapitalen plasseres etter oppsatte regler som styres av maskiner og ikke krever noen menneskelige vurderinger. Det er ikke det samme som indeksforvaltning, som er innebærer plassering i samme forhold som en referanseindeks.

Den sentrale forskjellen mellom «vanlig» beta og «smart beta» er at sistnevnte er en investeringsstrategi som ikke bruker ordinære markedsvekter som referanseindekser er basert på. Kritikken mot indeksfond, som da må plassere etter markedsvekter, er at indeksfond må kjøpe aksjer som stiger i verdi (kommer inn i indeksen) og selge aksjer som faller i verdi (går ut av indeksen). «Smart beta» bruker andre vekter, og vektene skal da være basert på å utnytte ulike risikopremier (i småaksjer, aksjer med lavt priset bokført egenkapital etc). Noen bruker «smart-beta»-merkelappen på investeringer i alternative aktivaklasser som råvarer, eiendom etc.

Såkalt faktor-investering har blitt veldig populært, og konsulentene som Finansdepartementet har brukt for å evaluere strategien for forvaltningen av Statens Pensjonsfond – Utland, SPU, har anbefalt «høsting» av slike premier. Den ene konsulenten har sågar sluttet som professor for å lede satsningen på faktorinvestering hos et stort forvaltningsselskap.

Det store spørsmålet er om faktorpremier faktisk eksisterer eller om det er tilfeldigheter forskerne finner i historiske data. I så fall behøver de ikke bevise noe som helst: For eksempel er det i USA en nesten perfekt sammenheng mellom import av norsk olje og kollisjoner mellom tog og bil.

Jakten på faktorer, med påfølgende publiseringsmuligheter i prestisjefulle publikasjoner, kan gi liknende, absurde resultater. Noen forskere har talt opp hele 316 faktorer, og mener mange av disse skyldes såkalt «data mining»: Man trykker masse data gjennom statistikkmodeller i håp å finne noen sammenhenger.

«Smart beta»  er et ganske diffust begrep, og mye har etterhvert fått merkelappen «smart beta». Så ille har det blitt at den selvregulerende amerikanske tilsynsdelen av meglerforbundet FINRA har gått ut og advart mot oppblomstringen av de mange nye «smart beta»-fondene: Mange av de nye fondene er komplekse og dyre, selv om utgangspunktet for dem som først laget dem var det motsatte.

 

 

Bli med 17 277 andre og få ferske innlegg fra bloggen på epost. Du kan melde deg av når du vil.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *.

Skriv en kommentar:

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  1. Gabrielle - 9 jul, 2016

    So that’s the case? Quite a reeoaltivn that is.