Løsningen er et tastetrykk unna

Med oppbremsingen i kinesisk økonomi, med ringvirkninger for mange fremvoksende land, frykter enkelte en ny nedgang i verdensøkonomien – før den i det hele tatt rakk å komme ordentlig i gang.

Normalt vil myndighetene kunne senke rentene og øke utgiftene for å motvirke konjunkturnedganger. Men nå er renten nær null i mange økonomier og statsfinansene er fortsatt i elendig forfatning etter forrige nedtur. Hva kan da gjøres?

Rentene kan selvsagt settes til under null, som det er gjort noen steder, men så lenge det finnes noe som heter kontanter, blir effekten begrenset da man heller vil oppbevare kontanter i pengeskap enn å måtte tape penger på bankinnskudd med negativ rente.

Gjeldsnivået i mange økonomier er allerede rekordhøyt og mange er bekymret for om myndighetene ikke har mer tørt krutt til å motvirke en eventuell konjunkturnedgang.

Da er gode råd dyre. Men én løsning et billig, hårreisende og såre enkel: Gjøre statsgjelden som sentralbankene sitter på, permanent (evig). Det vil i praksis si å sette en strek over gjelden. Da kan staten fortsette å låne opp.

I en del land har sentralbankene kjøpt landets statsobligasjoner gjennom såkalte kvantitative lettelser. Dette er en ukonvensjonell pengepolitikk der sentralbanken kjøper opp obligasjoner (primært statens obligasjoner), som en ytterligere stimulans når selv en rente nær null ikke gir nok ønskede effekter. Da tilføres økonomien (i praksis banksystemet) friske («nytrykkede») penger.

Men dette innebærer egentlig at staten skyldes sentralbanken penger, som jo egentlig er staten. Den har et krav på seg selv, og kan derfor velge å stryke dette. Det kalles å monetarisere gjelden, og er et fy-ord for mange. Det er nemlig en måte for staten å betale regningene med nytrykkede penger, slik Tyskland gjorde på 1920-tallet og mange latin-amerikanske land har gjort senere. Det gir normalt for mange sedler i forhold til produksjon og dermed inflasjon.

Men sentralbankene trykker ikke penger lenger. De puncher inn noen tall for hva som skal være tilgjengelige betalingsmidler i sirkulasjon. Så lenge dette ikke medfører inflasjon, er det ikke noe problem å «trykke penger».

Slik kvantitative lettelser fungerer i dag, skal staten betale sentralbanken tilbake gjelden som statsobligasjonene lyder på. Da må den få flere inntekter i fremtiden gjennom økte skatter. Så hvis en økning i statsgjelden forventes å bli etterfulgt av høyere skatter senere, er det en fare for at skattebetalerne «ser gjennom» dette og begynne å spare (kutte konsumet).

Ved å si at sentralbanken sitter på gjelden i veldig lang tid, slipper imidlertid staten å betale tilbake, og gjelden vil oppfattes som evig.

-En kunngjøring om at sentralbanken balanse vil forbli permanent kan ha en umiddelbar effekt på inflasjonsforventningene, i tillegg til innvirkning på forventede realrenter som følge av statlig pengebruk. Lave styringsrenter og balanseekspansjon som hindrer mellomlange renter å stige vil være en kraftig stimulanse-kombinasjon, skriver Citibank-økonomen Steven A. Englander, ifølge FT Alpaville (fritt oversatt).

For noen år siden var monetarsiering av gjeld helt utenkelig. Nå diskuteres det. Om kort tid kan det blir realitet med et enkelt «ja» fra politikerne.

Men vi får håpe det ikke blir behov for å ta frem en så stor bazooka, selv om det er lett å fyre av…