Hvorfor Hellas ikke bør betale gjelda

Den greske gjeldstragedien avslører problemene som oppstår når et land ikke har kontroll over både finans- og pengepolitikken sin. Hellas klarer aldri å innfri hele gjelden sin, noe de fleste nå erkjenner. Ikke minst det internasjonale pengefondet, IMF, som må ta tap på sine lån.

Men hva med veien videre? Noen mener Hellas trenger en svakere valuta for å komme på fote igjen, noe som innebærer uttreden av euro-sonen, en såkalt «grexit». Men de politiske kostnadene for EU og euro-sonene synes for store. Da må det andre løsninger til.

Ett forslag, fremmet av Paul De Grauwe, professor ved London School of Economics, er å forlenge løpetiden for de obligasjonene som den europeiske sentralbanken, ECB, sitter på. Hellas vil da fortsette å betale renter til ECB, men rentene vil kunne sendes tilbake til Hellas uten at andre land påvirkes. Med andre ord et gratis lån.

I utgangspunktet fungerer såkalte «kvantitative lettelser» slik: Når sentralbanken kjøper tilbake landets egne statsobligasjoner, forsvinner gjelden i økonomisk forstand. Den blir en regnskapsteknisk størrelse der staten betaler sentralbanken renter som staten kan ta tilbake som utbytte. Så i stedet for å betale renter til andre, kan staten bruke pengene på skattelettelser eller nye prosjekter i stedet for renter.

Dette er pengetrykking, vil kritikere innvende. Men så lenge faren for deflasjon er større enn inflasjon, inflasjonsmålet på 2 % opprettholdes og pengemengden følger dette, er det ikke noe problem. Et problemet er det imidlertid at Hellas ikke har en egen sentralbank, men er en liten deleier i den europeiske sentralbanken, ECB, der Frankrike og Tyskland er største eiere. Disse mottar derfor det meste av rentebetalingene fra Hellas.

De Grauwe forslår at Hellas ikke innfrir de obligasjonene som nå står i ECB fordi Hellas da vil miste den fordelen av rentefri gjeld når landet må refinansiere seg i markedet. De andre landene vil overta denne fordelen. Med tilbakebetaling øker Hellas de facto sin gjeld, mens andre euroland får sin redusert. Men motstanden mot planen er stor fordi det kan se ut som om skattebetalerne, f eks i Tyskland, må plukke opp regningen. Men ingen behøver å betale noen regning, påpeker De Grauwe: Når statsobligasjonene står på sentralbankens balanse er det bare staten som skylder seg selv penger. Obligasjonene kan strykes.

Et annet forslag, lansert av De Grauwes kollega, Charles Goodhart, er å innføre BNP-obligasjoner; obligasjoner som er knyttet til utviklingen i brutto nasjonalproduktet (BNP). En slik obligasjon vil ikke gi rentebetaling dersom BNP per hode (i realverdi) er under forrige topp, men desto mer (f eks det dobbelte) når BNP per hode øker. Løpetiden måtte være lang, men ikke for lang (Goodhart foreslår 40 år).

Dette løser flere problemer. Rentebetalingene blir medsykliske, som betyr at landet betaler mer renter når det har råd til det og lite eller ingen renter når de ikke har råd til det, som Hellas i dag.

Tanken er ikke ny, men skepsisen har vært stor: Hvordan skal man stole på hva som er veksten i BNP per hode? Hellas har ingen god historie på å levere troverdig statistikk.

Men noe nytt må uansett tenkes – og gjøres.