Må jeg være pessimist for å lykkes som kredittinvestor?

Nils Hast – 07. november 2019

Det å investere i kredittobligasjoner, såkalt “high yield” eller høyrente, har mange likheter med å investere i aksjer: Jeg ønsker å finne gode selskaper som fortsetter å gjøre det bra, slik at jeg får betalt renter og pengene jeg investerte, altså hovedstolen, tilbake ved forfall. Forskjellen ligger i hvor fokuset i selskapsanalysen ligger.

Bryr meg ikke om å finne det neste Google

En aksjeinvestor er opptatt av oppsiden, altså muligheten for å tjene penger. Litt flåsete ønsker du da å finne det neste Google. Greier du det, vil du typisk gjøre det bedre enn referanseindeksen og konkurrerentene. Dessuten vil du da skape god avkastning.

En kredittinvestor er derimot bry seg ikke om å finne det neste Google.

Hva tror du jeg mener med det?

Jo, for å finne det neste Google må du langt ut på risikoskalaen. Dermed vil du ta mer risiko og bomme på flere av investeringene dine. Det er greit så lenge gevinsten du får ved å finne det neste Google er større enn tapene på alle de investeringene som ikke går som planlagt.

Men som kredittinvestor får du ikke en del av oppsiden. Den går nemlig til aksjonærene, altså de som eier aksjene i selskapene du investerer i lånene til.

Jeg fokuserer på å begrense tapene

I beste fall får du renteutbetalinger og pengene du investerte tilbake når obligasjonen, som du kan se som et rentebærende gjeldsbrev, forfaller. En kredittinvestors fokus er derfor å begrense tapene, siden oppsiden allerede er gitt.

Det er slik jeg jobber for å “slå markedet” som kredittinvestor. Jeg gjør det ved å prøve og finne det neste Kodak, General Motors eller Norske Skog, for så  ikke å investere!

Jeg pleier å spørre meg selv:

Hva er sjansen for å tape penger her?

Og bryr meg ikke for mye om hvor mye selskapene jeg investerer i kan stige på børsen, når jeg analyserer et selskap.

Hvis risikoen er høy er det et rødt flagg og god grunn til å la være å investere.

Nedenfor har du et eksempel som illustrerer dette godt.

Eksempel: Apple eller Pfizer?

I mai 2014 utstedte Apple en femårig obligasjon med 2,1 prosent rente. En obligasjon er et rentebærende gjeldsbrev som sier at utsteder skylder innehaveren penger. Den samme måneden ga farmasiselskapet Pfizer ut en femårig obligasjon også med 2,1% rente.

Det er lov å si at Apple var mer risikabel enn Pfizer i 2014. Apple sin aksjekurs svingte betydelig mer og dessuten hadde selskapet vært gjennom en nær-døden opplevelse i 1997. Apple sin aksjekurs lå på 85 amerikanske dollar(USD) og Pfizer handlet rundt 29 USD.

Lik forventet avkastning men forskjellig risiko

For en kredittinvestor var Pfizer det naturlige valget, da du forventet å få den samme avkastningen på obligasjonen som hos Apple, men til lavere risiko.

Fem år senere betalte både Apple og Pfizer tilbake sine obligasjoner. Begge hadde da gitt 2,1 prosent per år i avkastning for perioden. I aksjemarkedet var likevel avkastningen ikke den samme i de to selskapene. En investering i Apple aksjen hadde gitt 22 prosent årlig i perioden, mens Pfizer investoren fikk nøye seg med 11 prosent.

En aksjeinvestor burde altså tatt mer risiko og investert i Apple, men for en kredittinvestor som kjøpte obligasjonen hadde det ikke vært noen forskjell.

Jeg lykkes ved å unngå tap

Som kredittinvestor fokuserer jeg på risikoen for å tape penger fordi oppsiden er gitt når du investerer i en obligasjon. Det beste utfallet jeg kan drømme om er å få renter og pengene tilbake. Du tror kanskje derfor at jeg må være en skikkelig pessimist?

Neida, langt der i fra.

Men det betyr at jeg må passe på risikoen for å tape penger når jeg investerer, og være vel bevandret i hva som kan gå galt i de mer pessimistiske scenarioene. Bare slik jeg kan levere god avkastning på en portefølje med kredittinvesteringer og “slå markedet”.

PS: Det må sies at gode aksjeinvestorer, som kollegene mine i ODIN, bryr seg også om nedsiderisiko og tar med det som et element i sine analyser.