Nei, ikke all vekst er noe å skryte av
Det er mye man kan si om nominasjonskampen i USA, men det meste bør forbli usagt. Men et nylig utsagn fra den kvinnelige kandidaten på republikansk side fortjener en kort kommentar. Fordi den illustrerer så godt hva verdiskapning er.
I denne ukes republikanske presidentdebatten, uttalte Carly Fiorina, som var konsernsjef for Hewlett-Packard på begynneslen av 2000-tallet, at hun, på «tross av vanskelighetene for IT-industrien den gang», doblet størrelsen på selskapet og firedoblet topplinjeveksten.
Det stemmer, men merk at hun snakket om topplinjen, det vil si omsetningen. Den nederste linjen, resultatet, falt derimot fra 3,5 mrd dollar til 2,5 mrd. Og årsaken til omsetningsøkningen var ene og alene oppkjøpet av konkurrenten Compaq, som mange av eierne, herunder mange i styret, var uenige i.
Fiorina bruker nå tiden sin fra HP i valgkampen som et argument for at hun ledet et selskap som vokste fort. Men resultatene stod stille fordi det ikke ble skapt noen verdier med oppkjøpet. Kursen stod derfor stille frem til 2005, da hun fikk sparken.
Poenget her er ikke om Fiorina var en god eller dårlig konsernsjef, men at hun bruker omsetningsvekst som noe ubetinget gunstig. Vekst i seg selv kan for så vidt være interessant for en konsernsjef, men ikke alltid for aksjonærene. Det er kun lønnsom vekst, det vil i vekst som gir en avkastning utover kapitalkostnaden, som er interessant. Finner konsernsjefen ikke slik vekst, skal han eller hun returnere pengene til eierne sine, som da kan finne lønnsom vekst andre steder.